diskursorisk

Å si at økonomisk usikkerhet vil forårsake politiske protester og ustabilitet er egentlig ingen kunst. Likevel bør urolighetene som man har sett i det siste i Øst-europa, hovedsaklig Latvia og Litauen, og på Island. Dette er grunnen til at Karl Polanyi avskrev frimarkedskapitalisme som økonomisk system. Han avviste frimarkedskapitalisme nettopp fordi han mente at det var denne som skapte det politiske klimaet som satte igang andre verdenskrig. Med de høyrenasjonalistiske kreftene som man vet er forholdsvis sterke i mange østeuropeiske land, spesielt i Polen og Ukraina, bør dette være til ettertanke, uansett om dette kan sies å validere Polanyis tese.

Både i Riga og Vilnius har det vært store demonstrasjoner. Det meldes om at demonstrasjonen i Riga den 13. januar lokket over 10 000 ut i gatene, flere mennesker enn i demonstrasjonene mot sovjetregimet like før muren falt. Begge steder har det vært sammenstøt mellom demonstranter og politi. På Island har det allerede vært regjeringsskifte og i Latvia har man det man minst må betegne som en regjeringskrise.

Mens man i Norge har drevet en nærmest keynesiansk økonomisk politikk for å skape ringvirkninger i økonomien, har andre land sett seg nødt til å øke statsinntektene for å kompensere for uventet økte offentlige utgifter. Demonstrasjonene i Litauen var i stor grad forårsaket av nye hasteskatter innført fra nyttår med dette formålet. Dette er ikke bare fordi Norge har et stort oljefond man kan ta kapital fra ved slike anledninger, men også at EMU (den europeiske pengeunionen) setter svært strenge krav på hvor store underskudd en stat kan ha i sitt statsbudsjett og dermed begrenser hvor lenge og hvor mye en stat kan øke utgiftene uten samtidig å øke statsinntektene. Ved dette tidspunktet ser ikke dette ut til å stabilisere prisnivået slik formålet med regelen er.

Det er på det nåværende punktet klart at finanskrisen vil medføre forholdsvis store politiske omveltninger, i tillegg til de vi allerede har sett. De fleste og største forandringene er trolig fortsatt forestående. Det er sikkert at krisen har ført nyliberalismen (i det minste midlertidig) i knestående. Om dette vil bety det samme for nyliberalismen som Berlinmurens fall var for autoritær kommunisme, slik Naomi Klein har pratet om, er jeg ikke like sikker på. Hvilke krefter — progressive eller regressive, som til slutt trekker det lengste strået gjenstår å se. Jeg ønsker å være optimistisk og håper at vi som ønsker en mer sosialt basert politikk med sterk materiell fordeling benytter sjansen godt, men jeg klarer ikke la være å bekymre meg for de kreftene som jeg vet finnes der ute. Selv om jeg drar en parallell til andre verdenskrig betyr ikke dette at jeg frykter tredje verdenskrig i denne omgang, men det er ingen mindre grunn til å være oppmerksomhet på de omveltninger som kommer til å forekomme og som ikke nødvendigvis er ønskelige.

Det er viktig at politikere vet hvilke instrumenter og virkemidler de har og når det er riktig tid for å ta de i bruk. Viktigst å understreke er det faktum at den sikreste måten å hindre økonomiske kriser er å ha et samfunn med forholdsvis små økonomiske forskjeller og et økonomisk sikkerhetsnett i form av en godt utbygd velferdsstat. Nettopp derfor kan vi ikke bare gjenreise den samme politikken som har blitt ført de siste 30 årene.

Både klassekampen og Jason Burke for the Guardian har skrevet om dette.