Rart er det at når man begynte å studere hadde man fått for seg, blåøyd som man er, at man skulle utrette noe med sine studier. De politisk interesserte av oss trodde til og med at man skulle jobbe med noe politisk radikalt. Likevel sitter man og skriver sin masteroppgave om noe så tørt, vanlig og uradikalt som stormaktspolitikk rundt internasjonale handelsorganisasjoner og institusjonsbygging. Som man tror blir det dog ikke, og det er kanskje like greit.

I blant kan jeg ha mine Hjalmar Ekdahl-øyeblikk, der det går opp for meg at det hele bare er en livsløgn—noe jeg holder på med for å evne å gå videre, noe jeg aldri må bli ferdig med. Så sitter jeg der og jobber, livredd for at pennen skal gå tom for blekk, laptoppen tom for batteri eller hodet tomt for tanker. Derfor sitter jeg kveld etter kveld, leser korrektur på mine atten tusen ord og skriver om setninger tilbake til hvordan de var forrige uke, vel vitende om at jeg neste uke kommer til å skrive de om til noe ganske annet.

Frenetisk leser jeg veiledningsbøker om oppgaveskriving—bøker om argumentasjonteknikk, bøker om språklige formuleringer, og bøker om kildebruk. Alle disse leser jeg—blar gjennom—igjen og igjen. Alle disse leser jeg for å være sikker på at alt sitter som det skal, at argumentasjonen er klar og hver eneste setning skarp som en fileteringskniv. Dette er akademias selvhjelpsbøker. Men hvorfor? Hvilken rolle spiller dette evighetsokkuperende flisespikkeriet og polerende av argumenter og formuleringer? Ofte kjennes det som om dette er noe som få kommer til å legge merke til og som man således kommer til å få lite igjen for ved innlevering. Således er det vel noe man mest gjør for seg selv eller fordi man har lært at slik skal det gjøres. Slik flittighet kan skape en god selvfølelse og det kan også tenkes at man ganske enkelt ønsker å bli bedre, å lære dette med akademisk skriving ordentlig helt fra begynnelsen. Hvorfor er vanskelig å svare på—antagelig av ren iver det også.

Slik ruller det på mot innlevering, sakte men sikkert og noe usikkert. Slik fortsetter man så å sitte—med penn i hånda, notatblokk på bordet og stabler med bøker overalt—mens man håper at teksten skal få både sammenheng og en konsekvent analyse.

Til tross for at jeg er musikkinteressert er jeg ikke forferdelig glad i å diskutere musikk, selv om jeg var det tidligere. Jeg tror dette kommer av at slike diskusjoner har en tendens til å gli inn i ren bandnavn- og sjangeronani. Dette blir sjelden interessant. I diskusjoner om musikk kjenner jeg meg ofte dum, enten som den som ikke vet noe eller som den som presser sin spesialkunnskap på andre i et tafatt forsøk på å imponere.

I Det postdigitala manifestet¹ skriver Rasmus Fleischer², dog i en annen kontekst, “‘Vilket slags musik gillar du?’ en gång var frågan given när vänskapsband knöts. Numer framstår den snarare som oartig eller i bästa fall som komisk”³.

Da jeg gikk årene på mellomtrinnet i skolen begynte datamaskinene på alvor å entre familiehjemmene. Enkelte hadde til og med internett. Selv hadde vi en eldre 386-maskin som mine foreldre hadde kjøpt da pappas jobb byttet sin datamaskinpark. Dette betydde blant annet at jeg ikke kunne spille de nyeste spillene. Ikke en gang spill som var ett eller to år gamle var maskinen kraftig nok til. Dette var tidspunktet da pentiumprosessorene begynte å slå igjennom og nesten alt ble gitt ut CD-ROM⁴, mens jeg brukte disketter.

Min families teknologiske bakstreverskhet gjorde det vanskelig for meg å delta når mine klassekamerater diskuterte datamaskiner, en diskusjon som utelukkende handlet om dataspill. Mens de spilte Duke Nukem 3D, Quake og Command&Conquer: Red Alert; spilte jeg Micro Machines, Civilization og Stunt Cars⁵ . Når de diskuterte den nye heftige grafikken og lyden kunne jeg, i ett ønske om å være med i samtalen, slenge ut en kommentar eller spørsmål. Som oftest var dette, måtte jeg forstå åpenbart eller unødvendig, i det minste noe som ikke jeg hadde rett til å uttale meg om. Så fikk man stå til svar for hvilken datamaskinmodell man hadde hjemme.

Til tross for dette var jeg i øyeblikket trolig den eneste i klassen som hadde noen som helst forståelse for programmering og som kunne skrive enkle dataprogram⁶. Alt handler om hvordan man ser på datamaskinen, som spillmaskin eller arbeidsredskap eller begge deler. Selv om dette var kunnskaper som i utgangspunktet var mer avanserte, var det ikke slik at jeg uten videre bredte om meg med at jeg besatt slik forståelse. Dette ville kun ha fremstilt meg som en nerd og plassert meg i en ekstremkategori, dog dens uvitenhetens motsats, den som vet for mye. Å havne i noen av disse ekstremkategoriene er en sosialt utsatt posisjon, i det minste med mindre man klarer å unnvike å presse sin viten eller uviten på andre.

Dette illustrerer hvordan man i mye av sin sosiale omgang ofte, mer eller mindre ubevisst, blir nødt til å velge hvor man skal plassere seg på en skala mellom det å vite for mye og det og vite for lite. I noen få, ytterst få sammenhenger og situasjoner kan ekstremposisjonene være nyttige for å distansere seg fra enkeltgrupper, om det er dette man ønsker⁷.

Kan min motstand mot å diskutere musikk med mennesker jeg ikke kjenner meg helt sikker på knyttes til en slik redsel? Eller har det rett og slett med at man har blitt eldre og har bygd opp en større tolerans for at andre ikke hører på samme musikk som en selv? Fleischer mener at fremveksten av internett har redusert den arbeidsinnsats som kreves for å oppdage ny musikk da nærmest all musikk ligger tilgjengelig ved fingerspissene. Med andre ord: alle kan være musikknerder, eller rettere sagt, de som var musikknerder er nå bare alminnelige musikkinteresserte. Har man således sett en forskyving av normalpunktet på skalaen mot nerdepolen?

Derimot å hevde at jeg har sjeldnere diskuterer musikk fordi jeg ikke lenger får utvise nørdighet da resten av samfunnet har inntredd på mine beitemarker, synes jeg treffer feil. Jeg hører sikkert på mye i dag som de fleste ikke skulle ha tatt i med verneutstyr engang. Mer sannsynlig er det nok at jeg har blitt mindre interessert i å vise at jeg har spesialkunnskap, i det minste på dette feltet, kanskje fordi jeg har innsett at det finnes så mange andre som kan så mye mer. Kanskje er jeg fornøyd med hvor jeg er i dag og har kjenner ikke behovet for å gå ‘videre’. Trolig er hele den dikotomien jeg har skapt over feil, i utgangspunktet.

Jeg har muligens gitt inntrykk av at jeg aldri, aldri diskuterer musikk lenger. Det er ikke helt sant. Det hender at jeg diskuterer musikk, men sjelden med folk jeg ikke kjenner veldig godt. Det er som om man kjenne seg helt trygg på motparten, hens meninger og reaksjonsmønster. Har musikk blitt noe så personlig at man holder det innenfor sin innerste krets? Har den alltid vært personlig, men jeg de siste årene har blitt mer restriktiv med hva jeg utleverer om meg selv? På samme måte som man vanligvis ikke utveksler klemmer første gang man treffes, men avventer den andre og gjerne tilpasser måten man klemmer på for hver gang til man finner en form som passer en; blir samtaler et felt der man prøver seg frem og i så stor grad som mulig ønsker å tilpasse seg til motparten.

Således er vi tilbake hos alts sosiale karakter: hvordan vi i stor grad forholder oss til verden rundt oss ut fra hvordan de omtales rundt. Alt aktivitet innebærer en posisjonering i det sosiale rommet. Antagonistiske posisjoner er også posisjoner. Betyr dette at det å ikke diskutere noe innebærer å fri seg fra slik posisjonering? Neppe. All debatt og all sosial navigering beror på tillit til de andre som opptar rommet. Hvor mye tillit man krever kan dog variere betydelig.

1. Ink bokförlag; 2009.
2. Rasmus Fleischer er doktorgradsstudent i samtidshistorie og en av grunnleggerne bak Piratbyrån. Han blogger jevnlig på Copyriot.
3. Det postdigitala manifestet kap. 5
4. I praksis ble absolutt alt nytt gitt ut på CD-ROM.
5. Gode spill, men det er ikke poenget
6. Greit nok, det var BASIC jeg skrev, men det er ikke poenget.
7. og all tilknyttelse krever distansering

Veslebror ser deg tar utgangspunkt i antiterrortiltakene som ble innført i USA i etterkant av angrepene på World Trade Center den 11. september 2001. Bay Bridge i San Fransisco blir senket med eksplosiver. Dette blir brukt til å rettferdiggjøre svært tung overvåking av byens innbyggere i tiden etterpå for å finne de skyldige. 17-årige Marcus Yallow som skulker skolen sammen med en gruppe venner blir i oppstyret etter eksplosjonen fanga av noe som viser seg å være Tryggleiksdepartementet⁴, Department of Homeland Security. Vi får faktisk aldri vite om eksplosjonen på brua faktisk var et terrorangrep eller hvem som hadde utført det, men det er ikke viktig for historien og trolig ikke for forfatteren heller. Etter flere dager med forhør, isolasjon og fornedring blir ungdommene sluppet fri med trusler om at de vil bli holdt øye med og kan risikere å igjen bli tatt i forvaring.

Marcus bestemmer seg for å ta igjen og bruker sine kunnskaper om datamaskiner og teknologi til å gjøre dette. Å lese om hvordan han leter etter spioninnretninger på rommet sitt i det han kommer hjem, paranoid og sliten, og hvilke tiltak han tar for å unngå disse er pur glede. Det er i det hele tatt lett å både sympatisere med Marcus. Han er smart og har hederlige motiver. Likevel presenterer hverken han eller vennene hans gjennomsnittlige 17-åringer. For det første er de mye glupere enn hva jeg var da jeg var som syttenåring. Samtidig er de trolig ikke ment å skulle speile en typisk 17-åring, men virke som et slags forbilde, noen man kan identifisere seg med og som kanskje kan noe man selv ikke kan og derfor kan inspirere. Trolig vil dessverre ikke flertallet av 17-åringer kunne identifisere seg med Marcus, men mange vil så absolutt kjenne seg som hans åndsfrender, nemlig de som allerede er interessert i datamaskiner og teknologi, som kanskje har satt sammen egen datamaskin og snust litt på programmering. For disse, om de er sultne på mer, vil de teoretiske innføringene i ulike teknologier som RFID-teknologi⁵ og kryptografi⁶ som presenteres gjennom hele fortellingen i Veslebror ser deg være utmerket.

Det ironiske er at jeg trolig har lettere for å identifisere meg med hovedpersonene i fortellingen enn hva min 15 år gamle bror har, som egentlig tilhører målgruppen. I den alderen var jeg veldig interessert i datamaskiner, teknologi og hva man kunne gjøre med disse. Jeg hadde snust litt på programmering og begynte å bruke GNU/Linux i 16-17-årsalderen⁷. Mine brødre har i det hele ikke hatt sterke interesser for slikt. Likevel skal vi ikke undervurdere ungdommer som ikke er «datanerder» og som allerede er kjent med de indre delene av en datamaskin. Jeg mistenker at Doctorow forsøker å nå denne gruppen ved å forklare hvor spennende teknologi kan være. Den virkelige utfordringen med en slik bok ligger trolig i ungdommer som ikke vant med å lese bøker. Om den kan få noen teknologiinteresserte til å lese bøker og noen boklesere interessert i teknologi har den oppnådd mye. Dagens ungdommer har teknologi rundt seg i mye større grad enn hva jeg hadde når jeg var ung. Trolig i så stor grad at de både tar for gitt at den er der og hvordan den fungerer⁸. De har blitt kjent med den i yngre alder og jeg vil tro at de opplever den som mer naturlig. Teknologi ser dessuten helt annerledes ut i dag enn hva den gjorde den gang. Duppeditter blir ikke lenger bygd for å kunne plukkes fra hverandre. Hvordan teknologien utformes, også rent fysisk, påvirker hvordan den brukes. Det betyr ikke at det er mindre viktig å vite hvordan denne verdenen fungerer.

Politikken i Veslebror ser deg er gjennomgående veldig amerikansk. Marcus Yallow, hvor enn hederlig i sine motiver, virker å ha en iherdig tro på den de Amerikanske Sambandsstatenes grunnlov, det tilhørende Bill of Rights og selvstendighetserklæringen. Det å bruke grunnlover på denne måten er ikke uproblematisk og overser fullstendig at grunnlover fungerer ulikt i ulike politiske system. Hadde en tilsvarende reaksjon vært på plass om man var nektet å bære våpen? Jeg kunne godt tenkt meg at noe annet ble brukt som politisk referansegrunnlag⁹. Samtidig er boken skrevet i en amerikansk kontekst, hvor det å referere til grunnloven og tilsvarende støvete dokument er langt vanligere enn hva det er her hjemme. Forklaringsarbeidet blir også lettere for forfatteren som slipper å kaste seg ut i lengre og mer kompliserte argumenter om politisk legitimitet. Dette er jo faktisk ikke en ungdomsbok som tematiserer politisk teori¹⁰. Den amerikanske konteksten er selvsagt noe som må tas hensyn til, men som muligens gjør boken, rent politisk, mindre allmenngyldig. Samtidig kan jeg ikke tenke meg noe annet land der et tilsvarende terroristangrep kan skje og bemøtes av en tilsvarende reaksjon, dog i mye mindre skala. Mulighene finnes uansett for at man kan skaffe seg kunnskaper om et politisk system som man ellers vet lite om.

Jeg synes oversetter Øystein Vidnes skal berømmes for å ta vare på mye av det amerikanske i fortellingen. En del engelskspråklige begrep glir inn i teksten og fungerer bra. Både high school og Schoolbook er ord som står uforandret. Likevel kunne en del tekniske ord, som chiffer, muligens blitt byttet ut med sine norskspråklige ekvivalienter. Teksten fremstår således som veldig ærlig i forhold til den kontekst den er skrevet i. Det blir således ikke noe tvil om at forholdene er annerledes i fortellingen enn her hvor jeg sitter. Om fortellingen var satt til en fiktiv verden ville det vært annerledes og krevd en mer gjennomgående norskspråklig terminologi.

Jeg skal være svært forsiktig med å utrope Veslebror ser deg til fjorårets ungdomsbok. Jeg har forlengst passert den alderen hvor det leses spesielt mye av denne typen litteratur og kan derfor i liten grad sammenligne. Hva jeg kan si er at jeg nøt lesingen og ville ikke hatt noen kvaler med å anbefale denne til en ungdomskoleelev, spesielt ikke til ungdomskoleelever som vanligvis leser lite. Hadde boken vært i trykk da jeg var 16-17 og som mest interessert i datamaskiner og teknologien i seg selv, en følelse som jeg kjente smått kom tilbake under lesingen, tror jeg ikke at jeg ville nølt med å satt øynene i boksidene. Veslebror ser deg er likevel en bok som det er verdt å lese, både som en ren underholdningsroman i seg selv og som et innlegg til en debatt rundt teknologi, politikk og skjæringspunktet mellom disse.

Veslebror ser deg
av Cory Doctorow
Oversatt til nynorsk av Øystein Vidnes
Det Norske Samlaget, 2009

1. Utgitt i 2004 på Tor Books
2. Utgitt i 2005 på Tor Books
3. Jeg har skrevet om dette tidligere her og her
4. Som det heter i den nynorske oversettelsen.
5. RFID: Radio-frequency identification
6. Kryptografi er læren om å gjøre tekst uforståelig for uvedkomne.
7. Dette gjør jeg fortsatt, noe jeg blir stadig mer fornøyd med. Det er interessant å se hvordan dette systemet har utviklet seg og «vokst opp» i løpet av de årene.
8. Her skal man selvsagt ikke generalisere, men det er en oppfattning jeg sitter med fra de ungdommer som jeg kjenner, uten at jeg skal gå ut fra at disse er representative for 15-16 åringer i dag eller at de jeg hadde rundt meg i den alderen var det da.
9. Det hentes forsåvidt politisk tankegods fra flere leire. Mens troen på grunnloven er gjennomgående veldig sterk i fortellingen, er det en tsene hvor Marcus går inn i en anarkistbokhandel og kjøper en plakat av den amerikanske anarkistdronningen som neppe tok den amerikanske grunnloven spesielt seriøst.
10. Denne kommer ikke jeg til å skrive. Om du vil — velbekomme!

Dum du semajnoj staris fermentujo en mia kuirejo. Ĝin plenigis dudek litroj da bieriĝanta likvaĵo. Inter silento daŭranta unu aŭ du minutoj sonoris la klapo kiu malpermesis ke atingis la likvaĵon bakterioj kaj aliaj aĉaĵoj. La klapo sonoradis dum du semajnoj antaŭ mi transprenis la bieron al dek sep boteloj litraj kun iometeto da sukero por finfermenti. Okazis tio antaŭ tri semajnoj jam, kaj mi povas diri ke la gusto ja ŝanĝiĝıs de la dolĉa likvo kion mi iam kuiris en mia potego. Kaj daŭre restas multaj boteloj plenaj de bongustaĵo. Post kelkaj semajnoj provos mi denove. Jam antaŭĝuas mi.

Mi dum kelko da jaroj estis neprofesia panbakisto entuziasma. Ĉiam havante apetiton por plibonigi teĥnikon kaj pliampleksigi sciojn. Provema pri novaj tipoj de pano, novaj farunoj, novaj bakmanieroj. Mi komencis baki ĉar opiniis mi ke la devendejaj panoj ne bongustis (mia patrino ĉiam bakis hejme) kaj mem baki estis malpli multekosta kaj do pli bone por la studanta budĝeto. Post nur malmulto da tempo mi pli bakis pro ĝojo kaj intereso provante antaŭpastoj kaj acidpastoj, lernante knedmanierojn.

La scioj de panbakado kaj bierfarado ĉiam estis interligata. Ambaŭ baziĝas sur fermentado kaj gisto. Antaŭ ekzistis industria gisto panbakistoj (se ne uzante acidpaston) uzis restaĵoj de biergisto por fermentigi panojn. Amikoj miaj ofte diras ke biero estas “likva pano” tiel asertante ke ili ne devas manĝi, nur trinki bieron. Krome mi ŝatas fari aferojn mem, se ne por aliaj celoj, almenaŭ por scii kiel ili funkcias kaj kiel ili fariĝas. Kiel socifaka studanto biero kaj pano estas por mi lernado pri ĥemio kaj fiziko¹.

Kelkaj bierfaristoj (precipe usonaj ĉehejmaj bierfaristoj) uzas la vorton ‘zymurgy‘ aŭ ‘zymology‘ (interalie por la magazeno de la asocio de usonaj neprofesiaj bierfaristoj) por la scienco/studo de fermentado². Ŝatas mi importi tiun vorton al Esperanto. Demando estas pri kiaj aspektoj plej gravas. Ĉu la studado? Ĉu la ago de igi ion ekfermenti? Multaj sciencaj fakoj en Esperanto havas kvazaŭsufikson ‘-ik’? Ĉu ‘zimurgiko‘ aŭ eĥ ‘zimologio‘? Sed ĝi ne estas vera sufikso. Decidas mi la konsilojn el Plena Manlibro de Esperanta Gramatiko de Bertil Wennergren sekvi³.

Ni baziĝu je la ago, igi ion ekfermenti (Ĉu fermentigi? Vere la giston fermentigas la panon/bieron. La giston nur enmetas mi. Ĉu mi do fermentigigas? Ĉu mi la bieron fermentigas per la gisto?) kaj do ni povas uzi verbon ‘zimurgi’ por diri ke oni igis ion fermenti. Ĝin oni uzu tamen oni faras panon, bieron aŭ acidbrasikon. La bakisto, la bierfaristo, la fermentigisto do estas ‘zimurgisto’⁴ (aŭ ‘zimurganto’). Por la studo de fermentado oni uzu vortojn kiel ‘zimurgscio’, ‘zimurgstudoj’ aŭ ‘fermentscienco’. La kredo kies ritoj temas pri fermentintaj manĝaĵoj kompreneble estu ‘zimurgismo’.

Nu, bona zimurgado!

1. Kelkaj libroj skribiĝis pri ĥemiaj aŭ fizikaj aspektoj de pano kaj biero.
2. Vidu ‘zymurgy’ ĉe anglalingva vikipedio.
3. Plena Manlibro de Esperanta Gramatiko priskribas ‘-ik’ je paĝo 616-a.
4. Amuze, ‘zimurgisto’ enhavas la vorton ‘gisto’. Zimurgisto.