21 (2013)

  • Johanna Langhorsts ‘Förortshat’ traff en streng hos meg. Etter å ha jobbet et år i Tensta, forstaden som Langhorst tar utgangspunkt i ettersom det var der hun bodde helt til hennes sønn ble traumatisert etter å ha blitt ranet to ganger på kort tid. For det første er det mye jeg kjenner igjen, både positivt og negativt. Det som påvirket meg i størst grad er likevel de positive bitene hun skildrer av hvordan området ser ut, hvordan folk omgås med hverandre, samholdet, mangfoldet — saker som jeg selv savner veldig mye. Hennes kritikk av hvordan den politiske diskursen hele tiden trykker på at problemet finnes i forstedenes utformning (at de ikke er sentrum) og de som bor der er kraftfull. Hun lykkes også å løfte det opp på et større samfunnsnivå. Langhorst har også laget en radiodokumentar for svenske P1.
  • Besøkte min gamle arbeidsplass i Tensta for første gang siden februar. Et besøk som varmet om hjertet. Stedet, huset og alle mennesker som jeg har savnet.
  • Årsakene til de påtente bilene, brannene og steinkastingen mot politiet som har pågått i flere forsteder i Stockholm i litt mer enn ei uke nå har komplekse og mangesidige. Til stor grad er det knyttet til utsatthet, fattigdom og håpløshet, at man ikke kjenner seg som en del av samfunnet eller føler at man har noe å tape på å begå hærverk. Det er årsaker hvor det er umulig å peke på bestemte personer og si at det er deres skyld. Dette har utviklet seg over lang tid. Om vi skal peke på noen er det oss selv, hele samfunnet, det er noe vi har skapt sammen. Problemet ligger hverken i forsteder eller hos de som bor der, men tilhører hele samfunnet. Likeledes kommer det å ta lang tid å finne løsninger og reparere det som er ødelagt — da tenker jeg ikke kun på biler og vinduer. Det er ikke så enkelt som å gi folk arbeid, men en langsiktig løsning for hvordan folk skal kunne forsørge seg selv må selvsagt være en del av dette.