diskursorisk

Verden står ved utbruddet av den største økonomiske krisen siden bankkollapset i 1929. Banker og børser opplever verdifall. Både økonomer og politikere, men mest av alt vanlige mennesker, frykter den kommende krisen og den fremtidige usikkerheten. Når man opplever slike økonomiske hendelser, vil det alltid være vanlige borgere det går mest utover. Det er i slike øyeblikk man stiller de evige spørsmålene: Hvem er skyldige? Økonomene? Politikerne? Spekulantene? Eller ganske enkelt du og meg?

Den nåværende krisen

Denne krisen har blitt kalt den suboptimale krisen, mens man glemmer at alle økonomiske kriser per definisjon er ikke-optimale. Dette handler om (i hovedsak) amerikanske banker som lånte ut penger for boligkjøp til mennesker som ikke kunne betjene lånene. Det er bra at også fattige har et sted å bo (faktisk er dette helt nødvendig for å dra de ut av fattigdommen), likevel er det aldri bra å låne ut penger til mennesker som ikke kan betale ned lånet¹. For å gjemme dette delte bankene opp lånene i mange små deler og pakket små mengder dårlige lån sammen med litt større mengder gode lån. Senere solgte de disse pakkene. Hva hver enkelt pakke virkelig inneholdt visste ingen. Ingen hadde oversikt. Å drive bank er helt avhengig av tillit. Fordi banker i tider med dårlig likviditet låner penger av andre banker, må en bank ikke bare sine låntagere (akkurat som de som låner ut penger til bankene gjennom sparing må ha tillit til bankene), men også andre banker og deres låntagere. Om banker ikke kan stole på andre banker faller hele systemet sammen. Det vil skje om det oppstår en oppfatning om at disse pakkene som bankene kjøper og selger av hverandre er dårlige. Og akkurat det skjedde.

I følge meg ligger skylden hos den nyliberale ideologien og tenkemåten som propaganderer markeder helt uten hindringer. Det nyliberale startpunktet på midten av syttitallet med dereguleringen av de internasjonale finansmarkedene lagde en økonomisk lekeplass, en fiksjonell verden hvor spekulanter kan leke seg. I løpet av de siste tretti årene har vi vært vitne til en verden hvor den økte flyttbarheten til kapital har vært enormt. I følge den nyliberale teorien vil deregulering av markeder gjøre de (mer) stabile. Likevel har vi i samme periode opplevd et rekordstort antall kriser, både valutakriser og bankkriser. Den skandinaviske bankkrisen tidlig på nittitallet, den sørøstasiatiske krisen i 1996-97, mexicokrisen og russlandskrisen hendte alle etter 1990. I 1999 skrev økonomen Joseph Stiglitz, i sammenheng med asiakrisen, at minst ti stater opplevde både bankkriser og valutakriser samtidig mellom årene 1979 og 1999; 69 stykk opplevde bankkriser i samme periode². Virker på meg som at dette ikke bare tilfeldigvis hendte. Det finnes en fundamental ustabilitet i systemet.

Gamle råd

Den pågående krisen sammenlignes ofte med den store økonomiske depresjonen på 1930-tallet. Man kan stendig lese at denne er den største siden da. Nå da Keynes’ kritikk av frie markeder er glemt og den ortodokse økonomien propaganderer den samme gale teorien om selvstabiliserende markeder; bør man kanskje våkne opp og tenke på hvordan dette fungerer. Med andre ord, vi må gå til gamle kloke hoder for å finne råd. En slik person hvis råd kan være nyttige for oss er den ungarske politiske økonomen Karl Polanyi. Dessverre har økonomer, bortsett fra noen få opposisjonelle, glemt ham. I 1944, på tampen av andre verdenskrig, gav han ut sitt hovedverk “The Great Transformation” hvor han forsøkte å analysere kollapset i 1929 og den påfølgende økonomiske krisen, samt etablere en sammenheng mellom krisen og fascismen.

Sentralt i Polanyis tese ligger kravet om at man forkaster økonomers gale oppfatning om at frie markeder er stabiliseringssøkende. Man møter ofte en argumentasjonen for frislipp av markeder og mot staters aktive økonomiske politikk som dreier seg rundt at markeder best håndterer seg selv: de gir optimale resultat når stater holder seg unna. Polanyi hevder at det motsatte skjer. Han mente at økonomiske markeder er grunnleggende ustabile og gir suboptimale resultat. Det eksisterer en oppfatning blant nyliberale økonomer om frimarkeders naturlighet; spontant og plutselig dukket de opp fra intet. Polanyi argumenterer; gjennom leting i antropologiske tekster, beskrivelser av forskjellige samfunn og historien til den engelske frimarkedsideologien og industrialiseringen; for at frie markeder ble skapt av politikere hvis interesse den tjente. Som han skriver: “While laissez-faire economy was the product of deliberate State action, subsequent restrictions on laissez-faire started in a spontaneous way. Laissez-faire was planned; planning was not.”³. Polanyi mente at både fascismen og utbruddet av andre verdenskrig var motreaksjoner til forsøket på gjenopprettelse av frie markeder i 1920-årene. Hans tese består i at når ekonomien kobles fra politikken, vil økonomien starte å leve sitt eget liv etter sin egen logikk og til slutt ikke lenger tjene samfunnet. Det skaper motreaksjoner.

Polanyis teori i dag

Om man tar med seg den kunnskapen til i dag, ser man kjapt at Polanyis forståelse av sin samtid passer med nåtiden. Vi har en økonomi som i stor grad er frakoblet fra politikken og som opererer etter egne prinsipper. Den involverer et avansert handelssystem og gjemmesteder, politiske blinde flekker. Ettersom økonomien har blitt mer og mer globalisert i løpet av de siste tretti årene, har politisk kontroll blitt stadig vanskeligere. I slike situasjoner ser politikere ofte stakkarslige ut, men man skal ikke glemme at utviklingen har vært en bevisst politisk styrt utvikling fordi noen har tjent på den. De klemte nyliberalismen til sine hjerter fordi den tjente deres interesser. Vi kan prate om bevisst neglisjering⁴

Forhåpentligvis vil vi ikke se fascistiske tendenser slik de som startet andre verdenskrig. Likevel har vi i løpet av de siste årene opplevd en økning i oppslutningen til høyrepopulistiske og nasjonalistiske partier i flere europeiske stater som Le Pén i Frankrike, Jörg Haider i Østerrike og Vlaams Belang i Belgia. Om disse er et motsvar til det økonomiske systemet er usikkert. Eric Helleiner har skrevet at kampanjen for tobinskatten, en liten skatt på intervalutære finanstransaksjoner, som har blitt ført av flere politiske grupperinger⁵ kan være en slik motreaksjon som handler om å begrense handlingsrommet til de internasjonale finansmarkedene⁶. Jeg ønsker ikke prate så mye om den da den krever sin egen artikkel. Tobinskatten ble foreslått av den amerikanske økonomen James Tobin i 1978 kaj sikter mot å minske kvantumet av intervalutær spekulasjon og kortsiktige og destabiliserende investeringer⁷ Fordi dette er ett enkelt tiltak for kontroll med internasjonale markeder som faktisk kan fungere (selv om økonomer vil si noe annet), tror jeg at Helleiner har rett i sin analyse.

Jeg tror at om man ser den generelle utviklingen i løpet av de siste ti årene mot organisasjoner som blir sett på som nyliberale festninger, som Verdensbanken, det Internasjonale Pengefondet og Verdens Handelsorganisasjon; er det vanskelig i lys av Polanyi å se de som noe annet enn motreaksjoner. De sosiale forumene, både regionale og internasjonale er alle eksempler på motreaksjoner mot den nyliberale tenkemåten. Politikerne må forstå hvorfor slike reaksjoner oppstår og handle deretter. Økonomien må være underlagt politikken. Vi må koble de sammen på nytt. Igjen må man understreke at den nåværende kresin ikke handler om at noen få personer eller firma har handlet feil, men de grunnleggende svakhetene i systemet som tillater de å gjøre slike feil. Naomi Klein har rett når hun sa at den nåværende krisen bør være for nyliberalismen hva berlinmurens fall var for totalitær kommunisme⁸. Vi må lære av fortiden og gjøre hva som gjøres må: kreve at politikerne ikke overlater økonomien til seg selv.

1. Man kan argumentere for at den virkelige krisen ligger i at USA ikke har noe sosialsystem som gjør det mulig for fattige å bo i bolig. Flere har hevdet at krisen aldri ville oppstått om USA hadde hatt en velferdsstat lignende de i den skandinaviske velferdsmodellen hvor man reallokerer økonomiske ressurser fra den rike delen av befolkningen til den fattigste delen for å beholde den samfunnsmessige balansen. [↩]
2. Stiglitz, Joseph (1999) Must financial crises be this frequent and this painful? en Policy Options, julio-aŭgusto 1999. Stiglitz arbeidet som sjefsøkonom ved Verdensbanken, en posisjon han forlot kort tid etter å ha publisert denne artikkelen for å gi seg selv større handlingsrom til å kritisere økonomisk politikk. [↩]
3. Polanyi, Karl (2001 [1944]) The Great Transformation. Beacon Press: Boston. paĝo 147. [↩]
4. Man kan selvsagt ikke kritisere alle politikere for dette. [↩]
5. Jeg har selv vært aktiv i Attac, en organisasjon som ble dannet etter 1996-krisen i Asia for å jobbe mot nyliberalismen, og ble aktiv nettopp for å kunne jobbe med denne skatten. [↩]
6. Eric Helleiner (2002) “Globalization and Haute Finance — Déja Vu?” en Karl Polanyi in Vienna: The Contemporary Significance of The Great Transformation de Kenneth McRobbie kaj Kari Polanyi Levitt (red.). Black Rose Books: London. [↩]
7. Det er viktig å understreke at Tobinskatten ikke ville hindret denne krisen fordi den ikke stammer fra spekulasjon i valuta, men fra problemer i USAs økonomi, og den dreier seg i hovedsak om langsiktige investeringer over landegrenser, noe som vil påvirkes lite av en slik skatt. I ett lengre tidsperspektiv kan en slik skatt ha noe effekt, men neppe betydelig i en slik krise. [↩]
8. Det hevdet hun i en tale holdt ved Univesitetet i Chicago, sendt på Democracy Now! den sjette oktober. [↩]

Ingen relaterte artikler.