diskursorisk

Min gode svenske venn Robĉjo skriver om klasse som en respons til et innlegg i kommentarspalten i en svensk avis av Magdalena Ribbing. Argumentet Ribbing fører, ser man ofte og beror på en misforståelse av hva klasse er. De som stadig vekk begår denne misforståelsen kan godt snakke om klasse, så lenge det er noe man hadde før i tiden og som man i dag er kvitt (et eksempel er min farmor som mente at kapitalister kun var noe som eksisterte når hun var ung.

Og det stemmer til en viss grad, for overklassen i dag ter seg annerledes enn tidligere. Men er ikke overklasse nødvendigvis om man har gode manerer og et pent språk. I mange tilfeller nytter det ikke en gang å snakke om en overklasse, men flere overklasser (den franske sosiologen Pierre Bourdieu opererte med sosial, kulturell, og symbolsk kapital; og deretter tre klasser).

Dette forvirrer mange ettersom de forskjellige klassene blir vanskeligere å identifisere. En og samme person kan tilhøre overklassen i et kapitalbegrep og underklassen i et annet. Dette betyr ikke at man kan forkaste klassebegrepet, men at man må se på det på en annen måte. Når jeg snakker om overklasse, og mange med meg, snakker vi om en økonomisk overklasse (dette kommer under symbolsk kapital hos Bourdieu). Det er en forskjell mellom de som eier kapital og de som er lønnsarbeidere både materielt og når det gjelder reelle muligheter.

Det hender til og med ofte når man snakker om klasse at man blir beskylt for å demonisere rikingene og fremstille de som onde. Det er óg en vanlig misforståelse. Rike folk er ikke onde, men de har klart å slå seg opp i et system som favoriserer enkelte på bekostning av andre.

Dette har en moralsk side, men en annen side som óg ofte neglisjeres av de samme personene, er at forskjellene i velstand mellom folk ikke er ubetydelig for samfunnsutviklingen på lengre sikt. Det er ingen tvil om (noen må bare prøve å overbevise meg om annet) at personer med forskjellig inntekts- og formuenivå konsumerer forskjellig og plasserer forskjellig type etterspørsel i markedet. Jeg er i den tro at en jevn velstandsfordeling gir folk flest størst mulighet til å etterspørre en variert mengde forskjellige varer (i motsetning til et samfunn hvor velstandsforskjellene er store og bare enkelte kan etterspørre luksusvarer, mens mesteparten av befolkningen fortsetter å kjøpe basisvarer (hovedsaklig mat, hus og klær)). En slik type etterspørsel vil helt klart ha større potensiale til å skape ringvirkninger og velstandsvekst i en rekke andre samfunnssektorer.

Selv om overklassen er vanskeligere å identifisere betyr det ikke at alle har like muligheter, og selv om rike folk ikke er onde, betyr det ikke at de økonomiske forskjellene mellom folk ikke har noe som helst å si for samfunnet som helhet. I de skandinaviske landene (og store deler av Europa for øvrig) har vi hatt gode mekanismer for dette og en god og vedvarende velstandsvekst. Dessverre ser vi at grunntanken bak dette systemet i økende grad forsøkes revet bort (statistikken viser tydelig at inntektsforskjellene har økt enormt de siste årene, i det minste i Norge)), noe jeg er veldig redd for og er sikker på at skyldes at man ikke lenger snakker om at det finnes økonomiske forskjeller mellom oss og at de skyldes strukturelle forhold og har bestemte konsekvenser for samfunnsutviklingen. Kort sagt: man tør ikke lenger ta order klasse i sin munn.