Dette er mitt bidrag til Taklinger #4, NTNU/HiST Attacs magasin, som blir sluppet i forbindelse med Trondheim Sosiale Forum 2006 som starter i dag.
I takt med utviklingen i resten av samfunnet, har også kunst og kulturfeltet endret seg. Hvordan vi bruker kunst og kultur i dag er radikalt forskjellig fra hvordan man brukte kultur for to hundre, hundre, femti eller bare tjue år siden.
Åndsverk og kulturarv
Dette har skjedd, ikke bare fordi kunst og kultur er noe som forandrer seg over tid, men hovedsakelig på grunn av at det har blitt billigere og lettere å trykke bøker, lage og spre musikk, film og andre kunstformer. Kunst og kultur er uten tvil en av mange og en av de viktigste verktøyene man bruker for å oppfatte egen identitet og formidle den til andre. Problemet er at mye av det som er en del av vår kultur, men som ikke regnes som høykultur, ikke har blitt tatt vare på i tilstrekkelig grad og at det som er preservert ikke er tilgjengelig for allmennheten. Dette gjelder både popmusikk, TV-produksjoner, reklame og gamle ukeblader.
De fleste som produserer åndsverk er i stor grad styrt av et ønske om å tjene penger, og vil således være lite interessert i å drive prosjekter for å lagre det man produserer for ettertiden. Man er i alle fall ikke interessert i å tilgjengeliggjøre for allmennheten det man har lagret om det ikke fortsatt mange år etterpå er utsikter om at man skal kunne selge unna et visst antall enheter. Det blir vel og merke sluppet en del eldre filmtitler på nytt som opprinnelig stammer fra 50-, 60- og 1970-tallet; noe som i seg selv er positivt. Dette skjer ikke uten at titlene er såpass populære at man er sikker på å selge forholdsvis mange enheter og ikke motivert av at den enkelte filmen har en kulturhistorisk verdi. I lys av dette er slike prosjekter som arkiveringsprosjektet i forbindelse med det planlagte rockmuseet positivt. I hvor stor grad publikum vil ha muligheten til å benytte seg aktivt av dette er usikkert. Trolig vil det kun fungere som et arkiv, og dermed ikke også opprettholde bibliotekfunksjoner. Altså i stor grad på samme måte somdet gamle NRK-arkivet har fungert opp gjennom årene. Det har vært der, men ikke spesielt godt tilgjengelig for allmennheten, noe som passer dårlig når blant annet internett har åpnet for distribusjonsmuligheter som ikke fantes tidligere. NRK har vel og merke blitt mye flinkere med bruken av nettet de siste to årene, og en del populære nye og eldre produksjoner har blir utgitt på CD og DVD, noe som i høy grad er i kommersielt øyemed.
Nettet gir en rekke muligheter som aktører som NRK bør benytte seg av. En side er distribusjon, en annen og mer spennende side er muligheten for å skape et mer aktivt og kreativt publikum ved at publikum oppfordres til å spille videre og lage sine egne verk basert på de allmenngjorte verk. NRKs britiske søsterselskap, BBC, har startet et prosjekt kalt Creative Archive hvor en rekke BBC-produsert materiale legges ut på internett under en spesiell lisens hvor det tillates at materialet brukes i produksjonen av andre verk under bestemte vilkår, som for eksempel at verket ikke brukes kommersielt, andre bidragsytere krediteres, verket ikke brukes utenfor Storbritannia og at nye verk lisensieres under den samme lisensen. Selv om prosjektet bare har drevet på i et knapt halvår har de allerede fått tilbakemeldinger fra personer som har brukt klipp fra arkivet i blant annet undervisningssammenheng.
Creative Commons
Den britiske lisensen er i stor grad inspirert av Creative Commons-lisensen. Creative Commons (CC) tillater brukeren og velge om man vil krediteres, om verket kan brukes kommersielt, om man kan bruke deler av det i andre verk, og om man må bruke de samme betingelsene om man gjør det. (CC), som begynner å bli spesielt populær på internett for privatpersoner som skriver blogger, driver med fotografi og bildemanipulasjon, eller lager musikk. I tillegg har den den blitt adoptert av mindre plateselskaper som Magnatune og Beatpick, som ser på internettet som sin primærdistribusjonsmåte. En arbeidsgruppe arbeider for tiden med å tilpasse , og en norsk versjon vil trolig komme i slutten av 2006.
Collager har vært en teknikk innen billedkunsten i mange år, det er først nå man har teknologien til å i utstrakt grad bruke de samme teknikkene innenfor lydkunst og videokunst. CC er et prosjekt som ønsker å fjerne mange av de barrierene som i dag finnes mot dette i lovverket.
Hvorfor ikke i Norge?
Det burde ikke være umulig for NRK, som en offentlig finansiert institusjon, å opprette en ordning som ligner den britiske, hvor en rekke materiale blir publisert. Av spesiell interesse er selvfølgelig materiale av historisk viktighet, som opptak fra sportsbegivenheter og politiske debatter; men også annet materiale fra naturprogrammer, dokumentarer, og barne-TV. For å i størst mulig grad oppfordre til kreativitet vil det være et ønske om at minst mulig begrensninger blir lagt på brukes, samtidig som man ivaretar opprettshaverens rettigheter. Dette vil ikke bare føre til at mye materiale kan brukes på nytt, men også lette tilgangen til materiale som ikke er av en slik karakter at det er aktuelt for salg på CD/DVD-markedet.
Vi sitter i dag med teknologien til å muliggjøre, noe som var utenkelig for 5-10 år siden, nemlig å la nysgjerrig barn og ungdom få fråtse i materialer de kan bruke i sine egne kreative arbeider. Dette er en mulighet for musikk- og formgivingsundervisningen som i liten grad har blitt sett på. I stedet arbeider man mer eller mindre aktivt for at aspirerende smågutter ikke skal kunne ta biter av annen musikk for bruk i hiphoppen sin. Fra mitt ståsted er ikke det spesielt fruktbart, og jeg håper derfor at flere benytter seg av initiativer som Creative Commons og at det skapes flere prosjekter som Creative Archive, med en spesiell oppfordring til vårt egne NRK.
Relaterte artikler:
Post a Comment