I forbindelsen av åpningen av min andre blog skrevet på esperanto (men ikke godt esperanto), et språk som jeg holder på å lære meg, tenkte jeg at det var på tide å skrive litt om mitt forhold til fremmedspråk.
Språk er på mange måter innganger til nye verdener, både fordi de gir deg muligheten til å kommunisere med en rekke mennesker og fordi språk på mange måter er en spesiell måte å tenke på, hvor hvert språks gramatiske og ordmessige særegenheter representerer tankemessige konsepter. Blant lingvister har det vært diskutert i hvor stor grad språket påvirker tenkemåten vår. Saphir-Whorf-hypotesen er en hypotese som går ut på at personer som ikke har ord som betyr «å lyve» ikke kan lyve. Hypotesen er vanskelig å teste empirisk, og bestrides i dag av de aller fleste lingvister, men tanken er likevel interessant. Selv tror jeg at språk til en viss grad på virker tenkemåten vår, men kanskje ikke i så stor grad. Antagelig i større grad andre veien. Mer om dette senere.
Jeg har hatt den vanlige opplæringen i engelsk som er vanlig gjennom den norske grunnskolen og videregående skolen, i tillegg til at jeg i stor grad bruker språket daglig på internettet. Engelsk er således et språk jeg behersker godt, både skriftlig og muntlig. I tillegg hadde jeg tysk på ungdomskolen, uten at det var noen videre suksess. For å være ærlig så gadd jeg aldri å lese noe særlig på det. Jeg kunne få ord og kasus forsto jeg lite av, selv om jeg kunne bruke dem til en viss grad. I dag forstår jeg tysk mer eller mindre godt, men det er nok mer fordi ordene ligger nært norsk enn at jeg har hatt det på ungdomskolen. Således har engelsk vært mitt eneste fremmedspråk, noe du vel og merke kommer langt med her i verden, men det er på mange måter ikke noe ved det. Så jeg har hatt lyst til å lære meg et annet fremmedspåk. Tenkte på spansk, fransk, arabisk, russisk eller japansk. Å ta opp tysk fristet ikke. Problemet er at det er noe som er vanskelig å gjøre alene.
For omtrent et år siden (pli aŭ malpli) kom jeg over esperanto på nett, og begynte å ta grunnkurset på lernu.net. Jeg hadde hørt om språket før, uten at det hadde vakt noen spesiell stor interesse. At språket hadde en enkel og konsis gramatikk gjorde at det var lett for meg å lære meg språket uten at jeg kjente andre som kunne det. Selv om mange andre ikke forsto hvorfor jeg gadd, folk kan da engelsk, og når jeg først skulle lære meg et språk; hvorfor ikke et normalt språk som folk faktisk snakker. Jeg er i den oppfattningen at det å kunne mange språk, og helst forskjellige språk gir en noe positivt; både i seg selv, fordi man kan kommunisere med andre grupper mennesker, fordi det er lettere å lære flere språk, og fordi det stimulerer hjernen. Jeg tenkte at jeg kunne bruke esperanto som hjelp til å eventuelt lære meg fransk eller spansk senere. Dessuten har jeg blitt kjent med et par folk gjennom nettet, som jeg aldri ville hatt kontakt med var det ikke for det felles språket (og ja, de kan engelsk, men det er ikke poenget).
I dag kan jeg skrive forholdsvis godt esperanto, men har fortsatt en del feil. Etter å endelig fått kontroll over akkusativsbøyningene, har bruken av transitive og intransitive verb blitt det jeg prøver å beherske. Jeg har ennå et begrenset ordforråd, men klarer meg gjennom tekster med en nogenlunde god ordbok og en rekke oppslag i den. Dessuten forsøker jeg å få kontroll over forskjellen på transitive og intransitive verb, og hvordan de brukes. Altså verb som tar objekt og verb som ikke tar objekt. Jeg håper å få fart over praktiseringen gjennom den nye bloggen.
I tillegg har jeg fått øynene opp for et par andre språk, som jeg lurer på om jeg skal dyppe nesen min i, også disse er konstruerte. Toki pona (wp) er et språk jeg allerede har begynt å titte på og som jeg føler at jeg begynner å få forholdsvis god oversikt over. Med 14 bokstaver og 118 ord, kan det ikke beskrives som noe annet enn et minimalistisk språkprosjekt, som i motsetning til esperanto ikke har som mål å fremme mellommenneskelig kommunikasjon og forståelse, men å tvinge brukeren til å tenke på en spesiell minimalistisk måte hvor forstyrrende detaljer må lukes ut fordi det er vanskelig å utrykke de med det begrensede ordforådet. Filosofien kan således kobles opp til den tidligere nevnte Sapir-Whorf-hypotesen. Litteraturen på toki pona består i hovedsak av ordtak og dikt, blant annet en oversettelse av det berømte ring-diktet fra Ringenes Herre som på en veldig god måte illustrerer hvordan språket ikke kan beskrive enkelte konsepter (som for eksempel tall over to). Språket brukes dessuten også i et par blogger på nett.
Lojban (wp), derimot, er et språk som bygger videre på intensjonene fra det tidligere loglan som ble konstruert nettopp for å teste Sapir-Whorf-hypotesen. Hypotesen er vanskelig å teste, og blir som sagt avskrevet av de fleste lingvister i dag, men lojban brukes likevel av en liten trofast krets som hovedsaklig holder til på internett. Lojban er et språk som er bygd opp etter formallogikk, setningene (slik jeg har forstått det) kan nesten leses av som matematiske utsagn. Ethvert ord har en helt klar og presis betydning, noe som gjør at det er vanskelig å misforstå en setning skrevet i lojban. Den faste strukturen gjør at lojban er et språk som også lett kan leses av datamaskiner. Men som sagt, kan jeg ikke noe lojban selv, men referer bare til det jeg har hørt. Jeg synes det virker som et spennende språk og med et stort læremateriale på nett ser jeg ikke bort fra at jeg starter å studere det senere.
Et siste språk som tiltrekker meg, på samme måte som det har tiltrukket seg mange andre som har interessert seg for Ringenes herre, er det alviske språket Quenya som ble konstruert av forfatteren av boken og lingvisten J. R. R. Tolkien. Språket er både tiltrekkende på grunn av den litterære settingen, men også fordi det kanskje er en av de vakreste konstruerte språkene som finnes (om ikke en av de vakreste). Men med ti kasus og en begrenset brukermasse er det nok ikke noe jeg hiver meg utpå med det første. Å iallfall titte litt på språket for å se hvordan det fungerer er uansett utrolig fristende. Mer om språk i tolkien-universet kan man finne her.
Relaterte artikler:
Comments 1
Tidligere i vinter skrev jeg et innlegg om mitt forhold til språk, hvor jeg nevner en rekke konstruerte språk, blant annet Esperanto som jeg i dag skriver forholdsvis godt med noen få ordbokoppslag og som jeg har hatt det svært moro med. På slutten av innlegget nevner jeg det logiske språket Lojban som et spennende prosjekt som jeg kunne tenke meg å «dyppe nesen min i». Nesetippen er nå dyppet. [...]
Posted 08 aug 2006 at 08:19 ¶Trackbacks & Pingbacks 2
[...] Det er ingen tvil om at den store gleden jeg har hatt for å lese har vært svært positiv i forhold til mestring av andre aktiviteter og å skape interesse for nye områder, interesser jeg gjerne har plukket opp helt på forhånd. Språkinteressen min ble trolig i utgangspunktet fanget gjennom appendikset til Tolkiens Ringenes Herre og Silmarillion. Det skal sies at jeg i en alder av fjorten-femten år faktisk begynte å konstruere et eget språk. I likhet med Tolkiens første konstruerte språk var det svært banalt og i all hovedsak basert på å lage nye ord for ord som eksisterer i eget morsmål, men det var likevel en begynnelse. I dag anser jeg konstruerte språk som en hobby hvor jeg i all hovedsak sysler med læringen av to språk esperanto og lojban, men jeg lager i dag ingen språk selv og har ingen planer om å begynne med akkurat det heller. Det har også vært vanskelig å drevet med politikk slik jeg har gjort det hittil, noe som har krevd en evne til å lese politikk og filosofi, og reflektere videre over det i etterkant. Det ville være umulig for meg å sette meg inn i politikk på et prinsippielt grunnlag om jeg ikke hadde hatt evnen til å prosessere tyngre tekster og forstå de i lys av hverandre. Jeg skal ikke påstå at jeg på noen måte har lest de riktige og viktigste tekstene, og forstått de på en riktig og god måte; men uten den pågangsviljen jeg har hatt for å ha lest den type tekster ville det i utgangspunktet vært umulig. Den pågangsviljen har jeg fordi jeg har hatt stor leselyst. [...]
[...] Jeg begynte å lære esperanto gjennom kurs på internett for to år siden med den motivasjonen at jeg ønsket å tilegne meg enda et språk, uten at jeg hadde mulighet til å legge ned eksepsjonelt mye tid i det. Jeg trengte noe som var så enkelt at jeg kunne lære det på egen hånd og i mitt eget tempo, gjerne noe som det fantes læringsressurser for på nettet. Esperanto var perfekt. Jeg startet straks å lære det. Motivert. Jeg fant det svært vanskelig i perioder, lettere i andre. Snart kom jeg i kontakt med andre gjennom epost som jeg begynte å kommunisere med. Pensjonister i Ungarn og ungdommer i Argentina. En ny verden åpnet seg. [...]
Post a Comment