diskursorisk

Jeg har nettopp begynt å skrive oppgave om eierskap og kommersialisering i mediene, og hvordan dette kan stå i motsetning til journalistiske idealer. Nå har jeg nettopp begynt å lese til selve oppgaven, men jeg vil likevel benytte anledningen til å legge ned et slags fundament eller anslag. Jeg vil derfor greie ut for noen tanker. Dette skriftet kommer dog hovedsaklig å dreie seg om aviser, siden det er det jeg vet mest om.

Historie

I dag har pressen en temmelig sterk posisjon i det norske samfunnet. Den er fri for offentlig sensur, er tilgjengelig for de aller fleste og er forholdsvis billige. Slik har det ikke alltid vært. I norsk pressehistorie snakker vi hovedsaklig om tre perioder når det gjelder eierskap. Da de første avisene dukket opp i Norge på 1600-tallet var det skrifter som var både kontrollert og sensurert av myndighetene i København. Da vi fikk våre egne aviser (Norske Intelligenz-Seddler, Addresseavisen og Morgenbladet bla.) ble de fortsatt sensurert av de danske myndighetene.

Denne perioden varte til et stykke ut på attenhundre-tallet da sensurreglene ble myket opp. Da fikk man aviser som var kritiske mot staten og ofte regnet seg som arbeiderklassens talerør. Derfor ble det en polarisering i det politiske medielandskapet og avisene støttet i større og større grad opp om bestemte partier som de også ofte mottok støtte fra. Man fikk en partieid presse. Det siste eksemplet på dette var da Arbeidernes Kommunistparti startet klassekampen (her hører det med til historien at AKP gjennom hele nittitallet gradvis har solgt seg ut, men de eier fremdeles aksjemajoriteten av avisen.).

På seksti-søtti-tallet blomstret idealer som en fri og uavhengig presse opp i samfunnet. Med det fulgte et krav om at avisene ikke skulle være spesielt tilknyttet til et spesielt parti, men reflektere alle de meninger som fantes ute i samfunnet. Partipressen ble derfor avviklet. Samtidig skjedde det noe som må betraktes som en reaksjon på denne utviklingen, nemlig innføringen av statens pressestøtte i 1969. I Danmark og Sverige hadde man sett en omfattende avisdød noen år tidligere, dette ville man unngå i Norge. Pressestøtten skulle slik motarbeide en smal, ensrettet presse ved at også aviser som ikke solgte godt skulle overleve. I liberalistisk presseteori, hvor markedet skal bestemme hvilke publikasjoner som har livets rett, er dette høyforæderi. Det var også de konservative og liberale partiene på stortinget som stemte mot ordningen da den ble innført. De er fortsatt mot, selv om aviser som tradisjonelt er konservative, som Aftenposten og Dagens Næringsliv, har nytt godt av den. I senere tid har det vist seg at pressestøtten har hatt stor innvirkning på hvilke avispublikasjoner som har overlevd, antagelig hovedgrunnen til at vi har såpass mange aviser i Norge, spesielt lokalaviser som nesten er helt unikt for dette landet.

Dagens eierskapssituasjon i norske medier

I Norge i dag har vi tre store mediekonsern Schibsted (VG, TV2, Aftenposten samt Aftonbladet i Sverige), Orkla Media (Dagbladet, Hjemmet Mortensen (som eier store deler av det norske ukebladmarkedet), Drammens Tidende og Sunnmørsposten) og A-Pressen (Gamle arbeiderpressen. Eier Bergensavisen, Rogalands Avis og Telemarksavisa, i tillegg til mange lokalaviser). De to første har også virksomheter i utlandet, blant annet i Øst-Europa. Norske eierskapsregler forbyr et selskap å eie mer enn 30% av norske aviser, Schibsted ligger på hårsbredden. Disse tre konsernene, spesielt de to største arbeider for å heve denne grensen til 40%, selv om jeg mistenker de for å ønske den fjernet. Noe jeg ikke er sikker på, men som jeg er nødt til å skrive om i oppgaven min, er regelverket rundt utenlandske eiere i norske mediehus. Slik jeg kjenner det norske regelverket vil jeg tro det er restriktivt.

Finansiering

Norske aviser er, i tråd med liberalistisk filosofi, deltakere på det akk så frie markedet. Ikke nok med det, mediene (med unntak av NRK og enkelte bransjeorganer) også finansiert av markedet gjennom annonsering og reklame. Det er hovedinntekten til de fleste aviser. Sekundærinntektene er abonnementsinntekter og pressestøtte, som begge varierer med antall solgte eksemplarer og andre variabler. Her er det viktig å påpeke at pressestøtten i stor grad er konstruert for å utligne de andre økonomiske faktorene.

Situasjonen i de fleste norske aviser i dag er vel slik at de overlever, men ikke gir noen stor grad av overskudd til aksjonærene. Aviser som deler ut overskudd til aksjonærene får dessuten ikke pressestøtte. Selv om avisene er eid etter en kommersiell modell viker nok de aller fleste norske aviser fra den liberalistiske ideologien ved at de som eier avisene ikke nødvendigvis gjør det med profitt som høyeste motiv. Det myldrende norske avismarkedet og norske regler tillater ikke spekulasjon i noen stor grad fordi det skal mye til for at en avis skal bli totaldominerende.

Det er likevel stor kamp om annonsemarkedet. På steder hvor det finnes mer enn en avis vil det naturlig nok være lurt for en annonsør og annonsere i den største avisen for å kunne nå et størst mulig publikum. Det kan fort føre til at nummer-to-avisen får for lite annonseinntekter. Teoretisk sett vil en avis med mindre økonomiske midler ikke kunne ansette like mange journalister, lønne sine arbeidere like godt og må trykke billigere, noe som ofte vil føre til et dårligere resultat. Folk kjøper selvfølgelig den avisen de betrakter som best. Det vil føre til at den største avisen blir enda sterkere på annonsemarkedet og deretter blir enda større. Slik får man en repeterende spiral, det som blant medievitere omtales som opplagsspiralen.

Journalistiske idealer

Til slutt før jeg prøver å reflektere litt over det jeg har skrevet skal jeg kort gjøre rede for journalistiske idealer. Da jeg sier journalistiske idealer gjør jeg oppmerksom på at det er noe som det er stor uenighet om blant pressefolk. For eksempel er det mange som ser total objektivitet som umulig og ikke-eksisterende, enkelte mener til og med at journalister ikke bør ha idealer å leve opp til i det hele tatt. Det jeg beskriver her blir derfor hva som er vanlig å regne som idealer. Jeg tar det i punkter.

• Objektivitet regnes oftest som det høyeste ideal innen pressen. Det og ikke ta noens parti, men legge frem en sak akkurat slik den er.
• Være uavhengig av maktbastioner.
• Vaktbikkje-funksjonen, at mediene stiller seg opp og roper varsko når det begås overtramp mot enkeltpersoner eller grupper som ikke kan gjøre det selv, regnes mange som et viktig ideal.
• Drive kritikk av institusjoner, organisasjoner, selskaper og ikke minst staten.
• Informere massene om det som skjer.
• Være en viktig drivkraft i demokratiet ved at folket opplyses om sentrale og aktuelle spørsmål, samt hva politikerne gjør.

Det er mulig det finnes idealer jeg burde ha hatt med, men ikke har husket på, jeg tror likevel jeg har med de aller viktigste.

Til slutt: noen refleksjoner

Spørsmålet var altså: “Kan kommersielt eierskap være i konflikt med journalistiske idealer?” Dette blir blant annet det jeg skal diskutere i oppgaven min. På nåværende tidspunkt har jeg ikke kommet langt nok til at jeg hverken kan påberope meg å ha fullstendig oversikt over temaet eller alle trådene. Jeg vil prøve å tenke litt rundt det.

Ta først det kanskje mest sentrale temaet når man snakker om journalistikk, objektivitetsidealet og uavhengighetsidealet. Liberalister argumenterer ofte med at medier som er eid av staten vil ha mindre mulighet til å være kritiske mot staten, både fordi at de avhenger av staten økonomisk og fordi de kanskje, som det som tidligere var vanlig, er pålagt sensur. Jeg kan straks se meg enig i utsagnet, men er i den oppfatning av at det ikke stopper der. Jeg ser det samme problemet i forhold til private selskaper. Det kan være vanskelig for en avis å kritisere eierselskapet, spesielt kan dette være et problem i forhold til Schibsted, som også driver forlagsvirksomhet, og Orkla, som også er et industrikonsern, i forhold til selskapenes virksomheter i andre sektorer eller deres virksomhet i utlandet. Skjer det en skandale innen disse selskapene er det nok en viss sjanse for at saken blir plukket opp av en avis som ikke er eid av det aktuelle selskapet. Det vil ikke fungere slik i en monopolsituasjon. Det man også må ta i øyesyn er det faktum at mediene er en aktør på det kapitalistiske markedet og er avhengig av dette markedet, gjennom reklamekroner, for å fungere. Teoretisk sett er det liten skjangs for at mediene vil drive aktiv grunnleggende systemkritikk siden de er stor grad er avhengig av støtte innen dette systemet. Slik blir det en slags selvsensur.

Et annet punkt er idealene om opplysning og det å være en demokratisk drivkraft. Er det oppfyllelse av idealene om informasjonsspredning å opplyse om kjendisers siste affærer, eller er det desinformasjon? Slik jeg ser det er den type opplysninger ikke viktig for den politiske prosessen, men derimot et forsøk på å imøtegå ønsker fra annonsører og lesere.

Nå har jeg skrevet litt ujevnt og sikkert usammenhengende om oppgaven min. Jeg får utdype videre når jeg er ferdig med oppgaven. Gi meg gjerne tilbakemelding.

Ingen relaterte artikler.