diskursorisk

Som ny Stockholmsbo dette året feiret jeg arbeiderdagen i en ny by. Vi var heldige med været og gjennomførte feiringen i strålende og fantastisk sol, og sammen med trivelige og intelligente mennesker. Vi hadde således svært gode forutsetninger for en fin feiring. Kort oppsummert vil jeg si at jeg hadde en fantastisk dag, med både tog, taler og piknikk.

Det som var uvant for meg var alle de forskjellige togene man kunne gå i. Mens man i Norge, til og med i Oslo, har ett tog som alle går i; har de forskjellige partiene hvert sitt tog i Sverige. Dette er tydeligvis heller ikke noe eksklusivt stockholmsfenomen, men noe man finner på mange steder i landet. For små organisasjoner som Attac lukker dette muligheten for å ha en egen seksjon i toget (slik Attac for eksempel hadde i Trondheim) da man ikke vil assosieres med noe bestemt parti. Selv havnet jeg i Vänsterpartiets opptog som i seg selv var svært stort med noen tusen deltagere (veldig vanskelig for meg å kalkulere omtrentlig tall). Uansett synes jeg dette er merkelig. For meg er første mai den dagen i året da man står samlet og går i samme tog. Hvor kommunister, sosialdemokrater og hvasomhelst ser over de forskjellene og uenighetene som finnes segimellom og rusler noen kilometer sammen. Selv om det sikkert finnes gode historiske og politiske grunner for å splitte opp det på denne måten, lurer jeg på om det kanskje er på tide å vurdere å samle seg i en front for et større og tydeligere effekt.

Den oslo-boende svensken Ali Esbati omtaler det slik fra å ha flyttet andre veien:

Här i Oslo är det självklart att LO står som huvudarrangör för 1 maj-arrangemanget – ett gemensamt för alla. I Oslo talade i år såväl statsministern, socialdemokraternas Jens Stoltenberg, som finansministern och SV-ledaren Kristin Halvorsen. En sådan ordning borde kunna vara den gällande också i Sverige. Det kräver att LO kliver fram och uppträder som en mycket nära allierad med, men inte en del av det socialdemokratiska partiet. Det stärker hela arbetarrörelsen.